Torolv Røbergs beretning om enkelte opplevelser under felttoget

Forord

 

Grunnlaget for denne krigsberetningen er ti maskinskrevne sider som Torolv Røberg skrev om sine opplevelser fra 9. april til begynnelsen av mai 1940. Tidspunktet for nedtegnelsen er ukjent, men angivelig var det før 1970.

Torolvs nedtegnelse har vært kjent siden de ble funnet efter hans død i 1979, men ikke før 20 år senere ble noe gjort med dem. Beretningen han skrev fremstår som et førsteutkast, der han skrev rett ned det han husket. Senere har han foretatt rettelser i teksten med penn.                                      

Avskriften av Torolvs papirer er lagt tett opptil det han skrev, men med følgende endringer: hans rettelser er tatt hensyn til, ufullstendige setninger er gjort fullstendige eller i noen få tilfeller slettet der det efter min vurdering har vært fornuftig. I de opprinnelige papirene er hendelsene hovedsakelig skrevet i nåtid, og noe i fortid. Her er de gjengitt i fortid. Språkdrakten har jeg til en viss grad normalisert til dagens skriftspråk. Videre har jeg rettet uklare setninger og omformet andre for å få bedre flyt. Til slutt har major Konrad Pedersen stått for kvalitetssikring.

Siden jeg som gutt hørte min morfar fortelle om disse hendelsene, og derfor kjenner dem, mener jeg at mine endringer har ivaretatt hans ord. Jeg har tatt meg friheten til å sette inn hans navn samt overskrifter for å gjøre hendelsesforløpet mer oversiktlig og leservennlig.

 

Torbjørn Røberg

Ringerike 9.2.2023

 

  

Oppmøte rett til fangenskap

9. april bilte jeg av sted mot Fredrikstad for å melde meg til tjeneste. Ved Vestbanen tok jeg opp fenrik Ørmen.[1] Den første føling med tyskerne fikk vi et sted mellom Ås og Vestby.[2] På begge sider av veien lå det soldater i grøften. Vi passerte i god fart, og lengre fremme kom det en tropp med stålhjelmer under fremrykning. Troppssjefen rakte en hånd i været for å stoppe meg. Jeg kjørte rett på og gjennom, de vek til begge sider. Det ble merkelig nok ikke skutt efter oss.

I Hølen sto det et kompani oppmarsjert på veien, så her ble det stopp. Jeg kjørte bilen til siden. En tysk offiser spurte meg om det var mobilisert i Oslo, uten å få svar. Det ble beordret en tolk frem. En sanitetskaptein forsøkte seg på engelsk, med det samme resultat.[3] Efter en tid beordret han en løytnant inn i bilen min og en menig i baksetet. Løytnanten tok ladegrep med pistolen, rettet den mot min rygg og sa: «Kjør til Son.»[4] Nå forsto jeg tysk.

I Son stoppet vi midt på torvet, og under vakt ble vi ført inn i en villa med skiltvakt utenfor. Jeg syntes nok det var litt leit med okkupasjon av min nye bil, som sto på torvet, ensom og forlatt. Jeg gikk så uten videre ut og forbi den måpende vakten. Han var vel noe ny i tjenesten, så han visste vel ikke riktig, men han fulgte efter meg. Jeg gikk rett bort til bilen. Vakten som sto der, spurte hva jeg skulle. Jeg svarte: «Majoren der borte sa at jeg skulle kjøre bilen til side.» Jeg gikk ut fra at det vel måtte være en major et eller annet sted. Hvorpå, jeg kjørte bilen inn i en garasje like ved torvet hvor dørene sto åpne, og der sto det en forbauset mann. «La bilen stå her til en eller annen kommer og henter den,» sa jeg. Jeg hadde ikke regnet med at den en eller annen skulle bli meg, men det ble det, ut på sommeren en gang.

 

Flukt og forsvarsorganisering

 

Under en konfrontasjon sa en tysk offiser at de holder sitt æresord, og det gikk han ut ifra at en norsk offiser også gjorde. Vi måtte da love ikke å rømme eller kjempe mot tyskerne. Jeg ga selvsagt ikke noe æresord.

Sent på aftenen ombord i en erobret hvalbåt ble vi ført over til Marinehavnen i Horten.[5] På land passerer vi vaktsoldater i rekker. «Gefangene, gefangene,» ble det ropt. I en luke i vaktrekken var det en lett sak å smette ut så jeg havnet på jernbanestasjon hvor det sto et tog med dampen oppe og med slukkete lanterner. Det skulle til Oslo. For ikke å risikere å kjøre inn i flere tyskere gikk jeg av i Drammen. Det var da blitt midnatt, og jeg overnattet der. Oslo var nå besatt, reisemålet ble derfor Heistadmoen eller Helgelandsmoen, eller dit hvor første reisemulighet ville føre meg.

Da jeg gikk av toget i Hønefoss for å melde meg for derværende militære myndighet, oberst Carl Martin Mork, kom en mann iført et armbind sammen med en konstabel og antydet meg om å følge med til politistasjonen. Jeg hadde da i Drammen byttet til sivil. Jeg var kjent i Hønefoss som sekretær i Fedrelandslaget. Alt ble straks oppklart.[6] Det var et intermesso, betegnende av situasjonen. Da det ikke var mulig å vite noe om situasjonen i Fredrikstad hvor mitt kompani var, havnet jeg sammen med kaptein Berg på Brandbu.[7] Vi meldte oss for major Melbye. Tilfeldig skyss fikk vi med Lasse Hvinden som hadde brakt en soldat til sykehuset i Hønefoss. Vi var straks i funksjon med å sette opp en avdeling av frivillige som stadig strømmet til. Fikk melding om et tog som var kommet til Jaren med frivillige fra Hallingdal. Jeg beordret dette toget til Brandbu.

Av major Melbye ble jeg beordret som vaktsjef for området med kontroll av all gjennomgangstrafikk. Med stadige meldinger om tyskernes fremrykninger over Hadeland og Ringeriks-bygdene måtte den videre fremrykningen gå over Brandbu, nordover på østsiden av Randsfjorden.

Fra mange tidligere reiser kjente jeg til det absolutt beste området for opprettelse av en forsvarsstilling, nemlig ved Hornskleiva 17. april. Her gikk veien på en hylle mellom Randsfjorden og fjellsiden. Jeg søkte kontakt med sjefen for ingeniøravdelingen som var kommet til stedet. En kompressor ble kjørt opp for boring og sprengning. En sivilist var alt kommet i gang med håndboringen. Ingeniøravdelingen hadde ikke dynamitt så det fikk jeg rekvirert gjennom stedets lensmann.

 

Forberedelse til strid

 
Tiden for evakuering nærmet seg. Jeg hadde satt opp den siste kontingent med to kompanier med redusert styrke. Disse var lettere mobile og besto av både uøvet befal og menige. Jeg skulle utplassere kompaniene i stilling og selv melde meg for depotavdelingen på Dokka. Siden jeg hadde vært tatt til fange og tyskerne mente at jeg hadde avgitt æresord på ikke å kjempe så kunne jeg, hvis jeg igjen ble tatt, skytes uten videre ifølge Haag-konvensjonen, ble det sagt. Jeg anså dette som en hensynsfull henstilling fra major Melbyes side og hadde ikke et øyeblikk i tankene på å unndra meg min soleklare plikt; å gjennomføre forsvaret av den opprettete stilling.

Dagen før evakueringen kom major Arne Laudal på gjennomreise. Jeg hadde en samtale med ham og forsto det som om han var forbindelsesoffiser mellom de retirerende avdelinger og ledelsen for forsvarsområdet nordenfor. Han skulle da opprette en forsvarsstilling i vårt område. Han sa da at jeg måtte rekognosere en stilling til oppholdende strid. «Det er allerede gjort,» sa jeg, «og stilling er forberedt med sprengning og med veisperring,» og nevnte stedet. «Det er for langt mot nord,» sa han. «Det er absolutt det beste stedet,» svarte jeg. Jeg kjenner området her. «De må finne en stilling lengre syd,» sa han. Han hadde vel sine opplysninger og sin ordre måtte jeg gå ut fra.

Jeg hadde jo under rekognoseringen også sett på en eventuell stilling ved Skari-gårdene. Denne krevde imidlertid større styrker, ingen mulighet for effektiv sperring eller muligheter for omgåelse ad jernbanelinje. Dette nevnte jeg for Laudal. «Det står en avdeling ved området Bleiken stasjon,» sa han. Jeg kunne da ikke gjennomføre min plan. Han hadde, måtte jeg forstå, forbindelser med nordenforværende avdeling, og sin ordre å utføre. Avdelingene ble således satt i stilling ved gårdene Skari, på begge sider av hovedveien fra Brandbu og nordover mot Dokka. Her var det godt skuddfelt langs veien og det ble satt inn en feltkanon. Jeg søkte så kontakt med naboavdelingen som skulle dekke området ved Bleiken stasjon. Der var det ikke noen avdeling, og hadde det vært noen så var den forsvunnet.

Efter utrykningen fra Brandbu marsjerte vi opp ved Røykenvik hvor jeg ga en liten orientering til avdelingen. En mindre styrke under sersjant Fjær [trolig Eystein Fjærli] ble beordret som første kontakt med fienden, nærmest som en fremskutt post og følehorn for meldinger og eventuell overraskende ild mot fiendens fremste patruljer. Avdelingen lå meget fremskutt fra stillingen så oppgavens gjennomførelse var avhengig av sersjantens bedømmelse av situasjonen, og initiativ. Den første meldingen om fiendens fremrykning kom da også per ordonnans herfra.

Fra Bleiken stasjonsområde hvor en avdeling skulle være forlagt går det en vei som kommer ned til hovedveien. Ved dette krysset var det tildelt en mindre styrke som bataljonsreserve.

            

Trefning

 

Under tjenestegjøring i IR 1 på Trandum i oktober og november i 1939 hadde vi innøvet «alarm» for hurtig beredskap i besatt stilling et «alarmskudd.» Da meldingen om tyskernes fremrykning mot vår venstre flanke kom fyrte jeg av «alarmskuddet» og kjørte straks til bataljonsreserven for nærmere ordre. Den var uten videre og uten melding forsvunnet. Den kunne ikke være langt av sted så jeg ville innhente den. Det gjorde jeg ikke før jeg kom til Hornskleiva[8] hvor også major Laudal nå var kommet. Kommandoforholdet ble jo nå noe uklart og det ble en noe skarp ordveksling. Laudal ville blant annet med det samme sprenge til veisperring. Jeg ville trekke avdelingen tilbake ifølge den opprinnelige plan, og få frem både ammunisjonsbil og feltkanon, og så sprenge. Man kunne ikke stole på at isen på fjorden ville holde en kjøring utenom sperringen. Det ble sprengt.

To kompanisjefer hadde fått forholdsordre. Ifølge denne skulle de uavhengig av hverandre trekke tilbake til Hornskleiva når forholdene tilsa det. Efter at sprengningen var utført og sperringen besatt med reserven reiste jeg tilbake til Skari. Underveis møtte jeg en ordonnans som meldte at avdelingene var under marsj mot kleiva.

Sperringen var perfekt, og avdelingen ble forlagt bak den. Det ble nå anledning til søvn efter at bevoktning av sperringen var utplassert. Tidlig neste morgen var hele stillingen besatt med fenrik Birger Ignacius’ kompani fra sperringen og østover. Så kom tyskerne. Med sine «tankets,» små tanks, greide de ikke å forsere sperringen. Foran sperringen var det en nedkjørsel som førte til fergen når det var isfritt. Ad denne vei forsøktes det å omgå sperringen. Våre to maskingeværer var konsentrert her for eventuelt forsøk på å omgå sperringen. De forsøkte seg, og meldingen kom: «Tank gjennom isen.»

Kampen var så i gang utover formiddagen – vår styrke var på ca. 200. Fiendtlig styrke under fremrykning langs veien regnet jeg med var et regiment. Jeg fikk ingen meldinger, men gikk den gang ut fra at avdelingen som var kommet over Hadeland ved Brandbu var forent med styrker som kom fra Ringerike over Haugsbygda. Noe bedre utrustet med våpen var de jo også så bombekastere og artilleri spilte opp, artilleri fortrinnsvis mot Bjoneroa, heldigvis for oss.

Kampen fortsatte utover dagen. Geværammunisjon hadde vi rikelig av, håndgranater ingen. Derimot produserte vi på stedet molotovgranater med dynamitt og tjærelunte. Frivillige krabbet opp ved sperringen og kastet dem over mot tanks som befant seg der. Det ble også smurt smørbrød og sendt frem i linjen. Kompaniet hadde jeg ca. 50 m bak sperringen og telefonvakt ved huset omkring 150 m lengre nordover. Forbindelsesoffiseren, major Laudal, skulle befinne seg i et hus et sted ved hovedveien lengre nord.

Ordonnansen ved telefonen kom med ordre fra majoren om at jeg skulle trekke avdelingene tilbake til Fall. Jeg sa med det samme til ordonnansen: «Hold kjeft om den ordren, jeg går ikke tilbake.» Jeg var jo klar over at jeg ikke uten videre kunne nekte å følge en ordre fra en overordnet, men jeg måtte undersøke nærmere eller få en begrunnelse. Han ante jo ikke vår stilling, eller hadde selv ordre fra annet hold. Jeg bilte derfor til det sted hvor han oppholdt seg og fant huset. Jeg refererte ordren og spurte om det var riktig. Ja, jeg måtte trekke avdelingen tilbake. Jeg hadde jo selv oppholdt meg i stillingen, gått over den, og hadde ikke fått noen melding om innbrudd i vår stilling eller melding om omgåelse. Jeg var oppmerksom på at det gikk en nedlagt vei i vår venstre flanke som eventuelt kunne benyttes. Jeg sa at jeg ikke ville gå tilbake og at jeg fortsatt kunne holde stillingen enda lenger, men at jeg måtte få en forsterkning til venstre flanke. «Ja, hvis jeg er så galen,» mente han. Han sa at han kunne skaffe et kompani. «Altså,» tenkte jeg, «er det avdelinger bak oss, og han har forbindelse med høyere kommando.»

Jeg fikk ordren forandret, og kampen fortsatte. Jeg hadde min plass rett bak sperringen med ordonnans og forbindelse bakover. Kampen fortsatte, skyting opptrådde i bølger. Snart intens med bombekastere, så noe mindre aktivitet. Stillingen holdt. Jeg begynte å frykte at min venstre flanke vanskelig kunne foreta noen forflytning, og ringte efter forsterkningen som ikke kom. Flere henvendelser. Jo, den skulle komme, men kom ikke. Mulighet for omgåelse var der og det eventuelle kompaniet kunne være til uvurderlig støtte. Det hadde nå vært en ganske intens skyting. Så kom fornyet ordre: «Kompaniet kan ikke skaffes. Ordre: Kompaniene skal trekkes tilbake til Fall, i god orden uten panikk.»

 

Retrett

 

En tropp var allerede på forhånd uttatt til sikring ved eventuell tilbaketrekning, og dennes forsvarsstilling var fastsatt. Kjøretøyer var parkert med fronten nordover og alt forberedt til tilbaketrekning. Så kom meldingen fra venstre flanke. Fienden var under fremrykning for omgåelse og var kommet helt frem til våre linjer. Jeg ga ordren om en rolig og mest mulig skjult tilbaketrekning. Det foregikk meget rolig med innlasting i biler.

Jeg hadde jo hørt allerede under oppholdet i Brandbu at mange av offiserene var nazister og at befalet stormet først ut av stillingene. Med det formål å svekke denne rykteflommen gikk jeg tilbake og så over at alt var kommet med og gikk rolig frem mot de ventende bilene. Da kom en sanitetssersjant opp på siden av meg og sa temmelig innbitt: «De blir skutt i løpet av natten.» Det var jo en ganske åpen tale. Man kan jo være mer eller mindre amper eller nervøs når man verken kjenner stillingen eller ordre. På høyre side ved sperringen var det ingen flanke. Ja, da må det jo være ugler i mosen når man er nødt til å trekke seg tilbake. Og ryktene fikk ny næring.

Jeg hadde en liten bil med sjåfør til disposisjon, og ordren «kjør» ble gitt. Eftertrygden var alt på plass. Da vi hadde kjørt et stykke nordover kom en lastebil med soldater mot oss. Jeg stoppet bilen. Det viste seg å være en tropp med tidligere finlandskjempere. «Hvor skal dere?» spurte jeg. «Vi skal frem og slåss,» ble det svart. Jeg forklarte situasjonen. Vi hadde fått ordre om tilbaketrekning, og at fienden nå var rykket inn i våre stillinger. «Skal vi bare trekke oss tilbake?» fikk jeg som svar. «Har dere befal med?» «Nei.» «Hva har dere av våpen?» «Bare geværer.» «Vi drar tilbake og forsøker å skaffe mitraljøser,» sa jeg. «Enig,» ble det svart. Vi dro tilbake. Vi hadde jo troppen som skulle sikre tilbaketrekningen i ryggen så noe plutselig overfall behøvde vi ikke å vente.

I Fall traff jeg kaptein Ivar Vogt. «Hvor faen blir det av deg? Du har jo for lenge siden fått ordre om å trekke deg tilbake,» sa han. «Ja, jeg har ventet på et kompani til forsterkning,» sa jeg. Vel, jeg meldte videre av til Laudal om finlandsfarerne som vil frem og slåss. «Galskap,» eller noe sånt, sa han. Jeg spurte om det kunne skaffes mitraljøser? Jo, det kunne det. I visse situasjoner har soldatenes moral like mye å si som ammunisjonen, og i sånne situasjoner kan det være nødvendig med radikal opptreden. «De har ikke noe befal,» sa jeg, og fortsatte: «De vil frem for å slåss. Jeg går med dem.» Dermed lå det jo også en antydning om at han fikk ta hånd om «bataljonen» nå mens han var her, og hvis jeg kom tilbake igjen så fikk jeg overta igjen.

En eller annen har sagt at «mot» er redselen for å vise seg som kujon. Jeg noterte meg det den gang og husket det siden. Det var en fortvilelse over å ha vært nødt til å oppgi stillingen. Her var jo forsterkningen som jeg hadde ventet på.

Vi lastet inn i bilene igjen, jeg i menig uniform. Mitraljøser hadde vi. Jeg ga ordren «kjør.» Så dro vi rett mot fienden. Jeg var helt klar over det noe – nåja – i situasjonen. Det måtte statueres et eksempel. Ryktene om at offiserene ikke ville gå med, måtte stoppes. Situasjonen var for så vidt ikke helt hodekulls. Vi hadde eftertrygden muligens foran oss, så rart det enn høres. Og der møtte vi den. De stoppet bilen. «Hvor skal dere hen?» spurte de. «Frem og kjempe,» svarte vi, og fikk til svar: «Er dere gale? Dere kjører rett inn i tyskerne som nå har rykket inn i våre stillinger.» Jeg satt anonym midt inne i flokken. Bilen ble stående. De andre rykket tilbake. «Nå, gutter, hva sier dere?» spurte jeg, og fortsatte: «Ja, er det sånn så.» Så gjorde vi det eneste fornuftige, og forandret kjøreretningen tilbake.

Jeg nevnte denne episoden i min krigsrapport. Jeg tør nesten ikke nevne det her. Det høres litt ekstraordinært ut, men det er ikke helt rettferdig å dømme nå. En ekstraordinær situasjon krever en ekstraordinær opptreden. Jeg kunne jo den gang bedt gutta holde kjeft, men det er ikke sikkert at det hadde hatt den samme tilsiktede virkningen, hvis gutta bare var klar over at jeg var «bataljonskommandør» i menig uniform. Så var jeg da tilbake igjen ved bataljonen og meldte om episoden. Her var det forlegningsmuligheter, mat og tiltrengt søvn for avdelingene, som de siste to døgn hadde vært under kamp og under forflytning.

Selv forsøkte jeg å få en liten blund på gulvet i etasjen over en landhandel. Før jeg skulle til å sove hørte jeg ordonnansens skritt i gangen. Melding fra majoren: Kaptein Røberg overtar igjen bataljonen og rykker frem mot Hasvoldseter. Ordre til «bataljonen»: Oppstilling, klar til marsj mot Hasvoldseter.

Alt gikk meget militært og disiplinert for seg, ikke murring ikke et ukvemsord å høre. En tilfeldig sammensatt avdeling, kanskje mange uten militær øvelse, og enda ikke fått anledning til å sove. Ut på landveien, marsj. Min sjåfør var forsvunnet. Han hadde fått perm et par timer, men det var for lenge. Efter en kort marsj traff vi på parkerte lastebiler langs veien. Jeg fikk oppsport ansvarshavende for parkeringen, og spurte under hvilken avdeling sorterte disse bilene, og fikk til svar: avdeling så-og-så. Jeg spurte så: «Hvor lang tids opphold her?» En avdeling som kommer direkte fra kamp efter flere døgn og uten søvn, så atter en lang marsj, er ikke mye å kjempe med, og vi var nærmeste avdeling mot fienden. «Jeg rekvirerer bilene,» sa jeg.

Avdelingene ble kjørt frem til Mustad gård. Bilene ble øyeblikkelig returnert. Avdelingen hadde ikke hatt bruk for dem i mellomtiden. Jeg var jo selvsagt klar over at en sånn rekvisisjon i høyeste grad var uforsvarlig, men ekstraordinære forhold krever ofte vågsomme tiltak. Man må bare være klar over forholdet: «Går det galt så kan du skytes, går det bra får du ingen heder.» Fremme på Mustad gård fikk vi den så lenge påkrevde søvn.

Underveis til Mustad kapret jeg en lastebil med proviant. På forespørsel visste sjåføren ikke hvor han skulle hen. Han hadde bare fått kjøtt og ordre om å kjøre. Vi fikk et nødvendig kvantum kjøtt, bare en del av lasten. Poteter ble skaffet, og lapskausen kom godt med.

En utvilt og bespist avdeling var derfor neste morgen klar til innsats. De to kompaniene ble satt inn i området Hasvoldseter. Jeg forsøkte å få kontakt med major Laudal om han skulle kjenne til stillingen, nærmeste avdelinger, nærmeste kompani og så videre. Her var det nå vinterføre. Jeg skaffet ski fra biler som var sendt til området, og rekognoserte veien videre.

Tilbake ved kompaniene opptrer en person i uniform, Western, så vidt jeg husker. Han ytret noe om sikkerhetstjeneste. Vi gikk fremover i området. Det var en mystisk prat om forrædere – om en kaptein gift med en tysk kvinne, og fortsetter en ullen prat om offiserens forbindelse med tyskerne. «Han ble skutt,» sa han. «Får jeg se Deres kart?» sier han. Jeg hadde jo ikke noe kart. Det var for så vidt også helt unødvendig. Nå gikk det opp for meg. «Nå får det være slutt på dette tullet. Jeg har noe annet å foreta meg,» sa jeg. Vi hadde opphold oss i forterrenget og kom tilbake til avdelingen. Der fikk jeg en ordre fra nærmeste kommandomyndighet, undertegnet major Midelfart.[9] Jeg skulle melde meg på et nærmere oppgitt sted i vestre Gausdal. Ordren ble overbrakt en Gran som vesentlig hadde kjørt motorsykkel til og fra.

Fra major Laudal fikk jeg skriftlig melding om at jeg igjen overtar bataljonen. Major Midelfart hadde vært min sjef ved Krigsskolen så jeg mente at det nå var andre oppgaver, at vi var kommet inn i et nytt avsnitt med andre avdelinger.

Efter mange viderverdigheter, gjennom isen, utenfor og innenfor tyske linjer, tyske soldater som ville trenge seg inn og sove i samme rom hvor jeg hadde søkt tilflukt for natten, kom jeg frem og meldte meg ved oppgitt kommandoplass. Jeg kom til en avdeling i vestre Gausdal, under et oppdrag for rekognosering av kampstillinger. Jeg satt bak på en motorsykkel som kom ut for en ulykke. Buksen min spjæret, og kneskålen ble sterkt skadet. Med stivt ben ble jeg kjørt i sanitetsbil til Tretten stasjon, tok tog derfra til Otta.[10] Der var det bombet. Jeg meldt meg for depotavdelingen på Vågåmo.

Med stivt ben kunne jeg jo sette opp avdelinger av frivillige som meldte seg. Jeg husker at jeg gikk med planer om å gå over fjellet til Valdres, men benet satte seg imot. Da legen som hadde forbundet det i Gausdal, og nå efter omkring en uke fikk se på det i Vågå, hvor han nå var kommet, fikk han nærmest sjokk. Jeg hadde jo ikke gjort noe mer med det, og det så ikke godt ut. Lykken er ofte bedre enn forstanden.

Det ble evakuering fra Vågå.[11] Engelskmennene skulle nå settes inn i kampene isteden for oss, og vi skulle trekke oss tilbake. Jeg fulgte således de retirerende avdelinger over Dombås,[12] ned Romsdalen. Efter noe pepring fra mitraljøser fra fly og bombing underveis havnet vi i Molde som var bombet. Så led det frem til overgivelse i Syd-Norge.[13] Jeg hørte at det skulle kjempes videre i Nord-Norge og fikk oppsporet en skøyte som skulle nordover. Den gikk fra Eide, så der ble jeg med. Blant andre prominente personer var også major Kjøs,[14] og kommandør Gottwaldt.[15]

Turen var interessant og spennende, passerte blant annet utløpet av Trondheimsfjorden uten at de derværende tyske vaktbåter blandet seg forstyrrende inn i vår ferd. Vi var innom forskjellige steder for å høre nytt. Kom til Sandnessjøen og Mo.[16] Her traff jeg blant annet kommandanten, eller nestkommanderende fra Agdenes Festning, som også denne gang slapp tyskerne gjennom. Denne var før krigen NS, men var så vidt jeg kjente ham en prima kar uten noen plett med hensyn til patriotisme og forsvarsvilje. Men han ble jo selvfølgelig mistenkt og det ble da også jeg da jeg ble sett sammen med ham.

 

Til Sverige

 

Ferden videre gikk på ski over fjellet, og derefter med toget til Stockholm der jeg meldte meg for militærattacheen representert ved Johan Andreas Welhaven ved legasjonen. Frivillige som kom til Stockholm ble i puljer sendt nordover gjennom Finland til Nord-Norge. Det var den turen jeg også hadde utsett meg.

Men apropos turen fra Mo til Sverige ved Umbukta over fjellet på ski, 8. mai: Vi var flere prominente personer i følge, Sigrid Undset, professor Fredrik Paasche med familie, redaktør Olav Andreas Scheflo med familie og flere. Ski fikk vi utlånt samt en skikjelke og en liten slede. Scheflo som var invalid ble trukket på skikjelke. Sigrid Undset gikk på ski iført skinnkåpe og jeg holdt meg ved siden av henne under oppstigningen. Hun hadde ikke hatt ski på bena på 20 år sa hun. Jeg ga nøye akt på hennes bevegelser og ansiktsfarge. Anstrengelsene så ut til efter hvert å ta på henne. Jeg spurte om hun ikke ville sitte på skikjelken eller en liten sluffe. Nei, ikke tale om. Hun skulle gå. Jeg kom med flere henvendelser, og fikk samme svar: «Ikke tale om.» Da jeg begynte å bli redd for at hun simpelthen skulle sprenge seg, sa jeg: «Nå anmoder jeg Dem ikke lengre, nå beordrer jeg Dem opp i sleden.» Jeg så at hun følte det som en lettelse.

Plutselig kom et fly til syne på himmelen. Vi spredte oss i landskapet som besto av åpne snesletter med kun noen busker, hvor vi hverken kunne finne ly eller skjul. Det gikk bra. Vi visste ikke hva slags fly det var. Fru Undset satt stille i sleden, så rett frem, ikke en bevegelse. Så gikk ferden videre med to skiløpere foran og en bak sleden til å holde igjen nedover skråningene. Jeg sa til dem at jeg ville være anonym siden Fedrelandslaget til stadighet ble forvekslet med NS.

Anonym fikk jeg heller ikke være i Stockholm. I enkelte puljer, som jeg skulle ha vært med nordover, ble Fedrelandslaget omtalt. At Fedrelandslaget ble så vel kjent som farlig måtte vel kunne tilskrives en uttalelse av redaktør Martin Tranmæl på et møte for flyktninger, hvor han uttalte. «NS er farlige. Fedrelandslaget er meget farligere.» Uttalt av Martin Tranmæl, forsvarets bitreste motstander og talsmann for det brukne geværs politikk, gjennom alle år. Nå måtte det skaffes syndebukker for den manglende beredskap, den manglende forutseenhet, kort og godt A-partiets hele agitasjon mot forsvaret.

Fra enkelte hold ble mistenkeliggjørelsen av andre bevisst drevet, andre plapret efter. Til slutt sa jeg til Welhaven: «Nå vil jeg reise med neste pulje uansett.» «Vent litt,» sa han. Han hadde kanskje forhåndsunderretning om at kapitulasjonen foresto også for Nord-Norge. Den kom da også. Noen av oss spurte om det var anledning til å komme over til England. «Det er slutt! Vi har ikke flere penger,» het det. En nærmere oppgitt dag skulle det være anledning til å komme tilbake til Norge.[17] Militære som var kommet over til Sverige måtte interneres der. Jeg ble spurt om jeg ville ta med kurerpost til Norge? Det ville jeg og fikk en ryggsekk med saker og ting som jeg ikke hadde anelse om hva inneholdt, men det skulle bringes til en nærmere oppgitt adresse, og det ble det. Mottageren traff jeg senere i krigsfangenskapet i Tyskland og var diskret nok til ikke å spørre om hva sendingen inneholdt den gang.[18]

Under oppsetning av frivillige til avdelingene var det både morsomt og rørende å se den iver og innsatsvilje de viste, ungdommene. Mange uten militærtjeneste meldte seg. Disiplin og pliktoppfyllelse syntes å være mer betegnende for innstillingen enn krigspsykose og hat.